Sammendrag av kurset:
”Jeg har ikke gjort leksene mine,
min mor fikk kreft i går”
Foredragsholdere:
Steinar Ekvik, sogneprest – Kråkerøy menighet, Fredrikstad
Eli Gunnvor Grønsdal, journalist – mor og tidligere pasient, Informatica
Marianne Straume, Psykolog – senter for Krisepsykologi Bergen
Det er visse grunnleggende behov som følger oss hele livet. Ett av dem er å bli sett. Det handler ikke nødvendigvis om å få all oppmerksomhet alene. Det handler om å bli forstått og respektert som den en er, om å få den plass og rom som hver enkelt trenger. Vi trenger å tilhøre et fellesskap. Samtidig er det viktig å oppleve at vi betyr noe som enkeltpersoner og ikke bare som en i mengden eller del av en gruppe.
Å bli sett – om det å være 1. person i sorgen
Vi gjennomlever noen av de hardeste dagene som livet byr oss når vi mister noen vi er glad i. Sorgen har både smerten, fortvilelsen og ensomheten i seg. Likevel vet vi at vi mennesker kan være til hjelp for hverandre også i slike dager.
Vi voksne strever med å finne frem til gode måter å støtte hverandre på. I vår streben etter både å forstå oss selv og andre i sorgen glemmer vi ofte barna.
Vi voksne reagerer ikke likt når vi opplever sorg. Det gjør heller ikke barna. De har ulik legning og gemytt og har ulike personligheter med ulik livshistorie og bakgrunn slik som vi voksne. Likevel er det mange fellestrekk som angår de fleste av oss. Derfor er det mulig å antyde noen retningslinjer som det kan være greit å manøvrere etter når sorgen rammer oss, og når den rammer barna våre.
Barn opplever sorg og tap ikke bare i forbindelse med dødsfall, men også ved skilsmisser, flyttinger, funksjonshemninger og en mengde andre sammenhenger som gir dem opplevelsen av å miste eller tape noe eller noen, Hvis vi da er der på en måte som er god for barna, kan det få betydning for dem resten av livet.
Vi må hjelpe hverandre med det livet vi har fått – Livet er ikke alltid som vi vil ha det, men det er alt vi har. Våre holdninger til hverandre er viktige, mye sitter ”mellom ørene” for hvordan vi velger å takle livets ulike situasjoner. Et tegn på styrke er ikke å klare alt alene, men å ha mennesker rundt oss som kan gi oss den omsorg og respekt som vi trenger.
Dersom du i sorgen møter mennesker som signaliserer at egentlig har de ikke tid eller ork til å engasjere seg vil du oppleve at ”flystripa for landing” er for kort, og da åpner du deg ikke noe særlig. Dersom du opplever at ”flystripa både er lang og romslig nok” åpner du deg kanskje mer enn du hadde tenkt. Du kan være en ”landingsplass” for et liv som ”blør”.
Det å gi av sin tid og å lytte er utrolig viktig – det viktige er ikke hva som blir sagt, men å stille opp og være der. Det som huskes i ettertid er hvordan de ble møtt når sorgen og endringer rammer livet. Om du opplever at noen ”lener” seg til deg – vær en støtte, ikke trekk deg unna.
Der hvor mennesker har knyttet bånd i livet, møter vi bare 1. person.
Om Bestefar dør, tenker vi ofte at Bestemor er den naturlige 1. person i sorgen. Men alle med en nær relasjon til Bestefar føler seg som 1. person i sorgen, og dette er det utrolig viktig å huske på. Og i denne situasjonen er det viktig ”å bli sett”. Barn kommer ofte dårlig ut, men ungdom er de som kommer dårligs ut. Det er når vi blir møtt på vår 1. persons behov i sorgen at vi blir møtt på en god måte. I en begravelse med 18 personer, vil det være 18 – 1. personer, alle har sin egen opplevelse av sorgen og det er viktig å bli sett. Og det er også viktig ”å se” de som er i bakgrunnen og er stille og sjenerte, de trenger også å føle at de er blitt sett.
Barn skal ha barns proporsjoner, bøy deg ned så du kommer på ”samme høyde”.
Gi rom for barnets initiativ
Hvor var du, hva tenkte du på, hva følte du……………
Lag rom for en samtale om barnets egen reaksjon og barnets tanker rundt det som har skjedd.
Det vi oppnår med en samtale som dette er:
- Barnet får hjelp til å sette ord på sine egne opplevelser og reaksjoner
- Vi unngår situasjonen ”at ingen snakker om det alle tenker på”
- Selv stille og innesluttede barn får hjelp til å sette ord på reaksjoner
- dersom dette gjøres i skolesammenheng får barna verdifull informasjon om hverandres tanker, følelser og reaksjoner
- Du får verdifull informasjon
God kommunikasjon er utrolig viktig. Manglede kommunikasjon er grobunn for fantasi og spekulasjon.
Noen ganger er det barn som rammes av sykdom og ulykker. Da kan det bli viktig med skoleoppgaver, rett og slett fordi de da føler at de gjør noe av det samme som kameratene driver med. Barn og ungdom vil gjerne ”være som de andre” og ikke føle seg ”utenfor”, og i en sånn setting kan plutselig skoleoppgaver bli en viktig faktor for å føle at man er en del av fellesskapet likevel.
Vi viser at det angår oss – om vi viser respekt og våger å se den enkelte i sorgen. Det er krevende å bli utsatt for andres sterke følelser. Men i vårt møte med andre blir vår gave og gi tid og mot til nærvær. Ord må ikke bli erstatning for ekte samvær.
Livets klagemur = Klager uten å forvente svar. Utfordringen er å ta imot klagen – ikke å svare.
Håpe det beste og frykte det verste……… våger vi å være med inn i begge deler………?
Åpenhet føles av og til som en belasting – men mangel på åpenhet er en større belastning – TA BARNA MED – ikke utsett barna for skåning og skjerming.
Det er tre forutsetninger som bør tilfredstilles når barn deltar i begravelse eller syning:
- De må være forberedt – snakk om hva som skal skje
- De må være sammen med kjente voksne
- De må få anledning til å bearbeide sine inntrykk
Møter du igjen noen som har hatt det vanskelig – som har opplevd de knuste drømmers rom – så vær du den som starter samtalen. (Hvor lenge er det siden………… Har det virkelig gått så lang tid……… osv.) Opplevelser knyttet til ”det første møtet” huskes ofte veldig godt senere – derfor kan små detaljer vise seg å gjøre store utslag i hvordan opplevelsen huskes senere av de berørte.
Hvordan regulere forholdet mellom nærhet og avstand?
Mange tror at nærhet er avgjørende, men går vi for nær kan vi fort ”gå i stykker”.
”Misjonoksånærer” er de som sliter seg helt ut fordi de ikke klarer å sette grenser. Vi må ikke rote med balansen – du skal elske din neste som deg selv – det er viktig at du ”fyller opp” og lader egne batterier om du skal orke å være noe for andre. Det handler om selvrespekt og ikke om egoisme.
Vi kommuniserer i en virkelighet av
Hukommelsesproblemer,
Konsentrasjonsvansker,
Forsvarets hørselsdemper,
Fornektingens ønsketenkning,
fornektingen hjelper oss til å ta inn vannviddet langsomt…………
Jordbærets Lov:
Plukker du jordbæret for tidlig vil du få med deg både hams og stengel, men med et modent jordbær trenger du bare så vidt å komme borti så faller det avJ
Vi som ”hjelpere” har ofte lett for å gå litt for fort frem – vi må gå i det tempoet som den som er rammet og har det vanskelig orker!
Familien vil trenge tid på å ta innover seg det som skjer, vi som er ”på utsiden” må passe oss for ikke å ”dra de” for fort fremover………
Om noen rundt deg blir syk – gjør noe – de er for syke til å be om hjelp! Særlig blir barn av aleneforeldre rammet hardt for det er ingen ”frisk” forelder som kan trå til. Ta ikke for gitt at noen er der – kanskje er du den nærmeste! Familiestrukturen kan også ramme de familiene som i utgangspunktet er sårbare……… Dersom far er voldelig og mor blir alvorlig syk rakner hele familiestrukturen og dette rammer barna som ikke alltid klarer å signalisere tydelig at ikke alt er som det skal der hjemme…………
De som blir rammet føler ofte at det kan være vanskelig å be om hjelp – kanskje vet de ikke helt hva de trenger……… Likevel vil de ha et sterkt behov for å bli sett og bekreftet – det er utrolig viktig at noen bryr seg! Mange berøres når familien rammes, det er mange aktører som kan bidra for å avhjelpe familien. Det viktige er at noen utenfor de berørte tar ansvar. Ikke la det bli som i denne illustrasjonen:
Dette er historien om fire mennesker
Alle, Noen, Enhver og Ingen
Det var et viktig arbeid som skulle gjøres
og Alle var sikker på at Noen skulle gjøre det
Enhver kunne ha gjort det,
men Ingen gjorde det
Noen ble sinte på grunn av dette,
men Ingen forsto at Alle ikke ville gjøre det
Det endte med at Alle bebreidet Noen
da Ingen gjorde hva Enhver kunne ha gjort
Kreft = en kronisk krise som varer over tid. Dermed kan barna bli under press og manglende forutsigbarhet over flere år. Barn i familier som opplever ”krise”, og særlig tenåringsjenter blir pålagt eller påtar seg forstore omsorgsoppgaver. De får ikke vært barn/ungdom på samme måte som jevnaldrene. Barna som rammes mister ”kodene” på samvær med jevnaldrene – de sliter med å være ”på nett”, derimot blir de ofte en ”racer” på å snakke med voksne. Ofte sliter disse barna mye i etterkant av krisen som var årsak til at det ble som det ble.
Barn som rammes av ulike kriser vil ofte være redd for at noe skal skje med den andre forelderen – for det skjedde jo………… Ensomheten kan også føles voldsom fordi de ikke vet om at det er andre som har opplevd det samme. Sorgrupper for barn hvor man kan komme sammen og prate er ofte viktige arenaer. Søsken av alvorlig syke barn kan også oppleve foreldrene som fjerne og lite tilstede fordi tankene er hos den syke hele tiden – de føler seg oversett. Kanskje kan vi som er ”utenfor” krisen også huske på å av og til gjøre noe for disse og ikke minst se dem og vise at vi bryr oss!
Vår egen redsel gjør at vi trekker oss unna, men det er viktig at vi tørr – det blir sjeldent feil. Det handler om å bli sett og det er ofte lite som skal til!
Hvor lenge varer en sorg? Blir som å spørre hvor høyt er opp………?
Det er ikke alltid lett å vite hva som er riktig å gjøre med barna våre når de sørger. Barna er så forskjellige. Det er som med oppdragelse for øvrig, de må taes på ulike måter. Til tross for alle forskjeller og ulikheter er det likevel flere likhetstrekk mellom en fireåring, en fjortenåring, en førtiåring, en åttiåring og en psykisk utviklingshemmet enn det er forskjeller når vi snakker om hva som er godt for oss når vi gjennomlever sorg og tap. Det som gjør en sorg sykelig, og det som gjør at en sorg gjennomleves på en god måte, er felles for oss, uansett alder og personlighetstype. Og kjenner vi oss små, usikre og maktesløse når vi skal forsøke å hjelpe hverandre og barna gjennom sorg og savn, så skal vi vite at det som kreves, er ikke at vi er overmennesker, men medmennesker.
Tips til litteratur og filmer om temaet:
Se meg – av Steinar Ekvik,
utgitt av Verbum 1999 – ISBN 978-82-543-0783-0
Tårer uten stemme – av Steinar Ekvik,
utgitt av Verbum 1996 – ISBN 82-543-0735-0
Farvel, Rune – av Marit Kaldhold og Wenche Øyen
Utgitt av Det Norske Samlaget 1986 for Bokklubbens Barn 1987 – ISBN 82-525-1475-8
Ulike filmer og annen informasjon se www.informatica.no
Gjennom kontakt med frivillighetssentralen, helsestasjonen eller kirkekontoret der du bor kan du få informasjon om når og hvor det finnes sorggrupper.
Sorggrupper:
* En gruppe består av 4 til 8 personer som møtes regelmessig
* Deltagerne er helt vanlige mennesker som har opplevd tap, og som er i noenlunde samme livssituasjon
* Å delta i en sorggruppe er ment å være en hjelp til selvhjelp, og til gjensidig hjelp, og er ikke terapi eller behandling
* Gruppen ledes av en eller to personer som selv har opplevd sorg, og som driver dette arbeidet på frivillig basis.
* Gruppen avgjør selv hvor det er mest praktisk å møtes.
* Alle som deltar har taushetsplikt
* Tilbudet er GRATIS
Referent: Merethe Berger, Norsk Helse- og Avholdsforbund – september 2007